SOLO | FREE FALL | ATOMIC | THE THING | SCORCH TRIO | THE ELECTRICS | SCHOOLDAYS/ATOMIC| OTHER COLLABORATIONS

REVIEWS ATOMIC:

Hetaste jazzkvintetten i NordenAtomic lever upp till högt ställda krav på en unik röst inom den nya frijazzen.
Det är svårt att föreställa sig en hetare, skandinavisk jazzgrupp än kvintetten Fredrik Ljungkvist, Magnus Broo, Håvard Wiik, Ingebrigt Haaker Flaten och Paal Nilsen-Love. Allihop är unga musiker som har hunnit finna sig själva på sina instrument och som inom kort kommer att utgöra den nordiska jazzens alltid mycket betydande mellangeneration. Att de är den hetaste gruppen vill inte säga lite med tanke på konkurrensen. Men ska någon sammansättning exemplifiera en fortsatt nordisk identitet inom europeisk jazz så är Atomic likafullt mitt förstahandsval.
Jag kunde ha formulerat det redan före konserten på Fasching, men det är först på plats jag inser vidden av gruppens förmåga. De är en samling stora individualister, var och en med sin egenart och stilistiska inriktning. Men det är just det: gruppens omfattande dynamik bygger till stor del på den enskilda briljansen. De är ett superband som till på köpet omfamnar mycket av den nya frijazzens och improvisationsmusikens högt ställdas krav på "en unik röst". Men i stället för att ta udden av varandra är det som om Atomic i första hand riktade all kraft inåt, mot en glödande härd utan ett enskilt ansikte.
Faktum är också att den norska rytmsektionen med basisten Haaker Flaten och trummisen Nilssen-Love inte riktigt stämmer med beskrivningen av gruppen som ett antal utpräglade individualister. De två har i flera olika sammanhang gjort sig kända som något av den unga, nordiska jazzens motsvarighet till reggaens Sly and Robbie. Deras samspel är en förkrossande tajt syntes av tyngd och rytmisk rörlighet - men så passar det också det här bandet som hand i handske. Med en strålande pianist i gruppens tredje norrman Håvard Wike är de svenska blåsarna Fredrik Ljungkvist och Magnus Broo i lika gott sällskap som någonsin på hemmaplan.
Här spelar de en form av jazz som driver både kollektivet och solistrollen till sin spets. Efter att ha riktats inåt framträder den samlade kraften plötsligt hos än den ena, än den andra. På en bas av genuin interaktion utför samtliga gruppmedlemmar närmast ett slags uttolkningar av den gemensamma upplevelsen inom gruppen. Det liknar solon i dess vanliga mening, men där finns samtidigt en förankring i gruppen som man sällan hör hos mer konventionella jazzband. Atomic kan sin skandinaviska jazzhistoria, men de står också i nära kontakt med dagens progressiva utveckling i till exempel Chicago. I framförandets stund låter det dock som om gruppen redan hade golvat sina imaginära sparringpartner och i stället fortsatt på egen hand. På flera plan är de i linje med den nordiska jazzen från och med sextiotalet, men mest av allt bryter de ny mark.
Johannes Cornell (etter en konsert på fasching/Stockholm i des 04)

In the liner notes to Atomic’s second release "Boom Boom", Ken Vandermark asks, “Who gives a shit about saving JAZZ?” Nobody, and everyone. You see, jazz has always profited (not monetarily) from its constant flux. Its destruction has always been its salvation. Smashing Ornette Coleman’s saxophone wasn’t an effective PR stunt, and wardrobe malfunctions don’t get the attention of jazz audiences. New approaches to music making do. The folks in accounting might only want to remaster the old warhorse, or at least get some university graduate to play “Body And Soul” just like a dead prez.
For those walking the precipice, the act of creating jazz has to be new and it has to maintain their own signature.
This certainly is the case with Atomic, formed in 1999 of Swedish horn players Magnus Broo and Fredrik Ljungkvist alongside the Norwegian rhythm section of pianist Håvard Wiik, bassist Ingebrigt Håker Flaten, and drummer Paal Nilssen-Love. The quintet counters the stereotypical perception of Scandinavian jazz as ECM-ish cool aloofness. Wiik and Håker Flaten recently teamed with Ken Vandermark in Free Fall, releasing Furnace (Wobbly Rail). Paal Nilssen-Love has also been associated with the Chicago/Scandinavian jazz connection as a member of School Days (with Flaten and Vandermark).
This quintet reaches back to the powerful message of hard bop and they also surge forward with the energy of (for the lack of a better term) Chicago group improvisation. Their zeal is realized through borrowing from Ornette (“Feets From Above”), Lenny Tristano (“Re-lee”), and “Boom Boom” (Miles' second quintet), while settling in no definite camp.
Atomic reminds me of the energy produced by Art Blakey in his heyday or Tony Williams Quintet of the late '80s. Nilssen-Love’s power drumming is obviously the key, but the horns of Ljungkvist and Broo don’t shy away from skyward blasts.
The group covers the pop band Radiohead’s “Pyramid Song” as their final track. Atomic breathes more life into the composition than I thought was possible. Funny how artists can reveal new things that casual listeners often miss.
Reinventing music is the mission of Atomic. And yes, this is a band well worth investigating.
Mark Corroto/All about jazz


Named after an Ornette composition, Feet Music is the debut album from Atomic, and is the exception to the Jazzland rule in that it lacks the distinctive beats and rhythms of Oslo Nu-jazz. (Maybe this is why it is released on the Jazzland Acoustic imprint.) Atomic are an acoustic quintet with a classic sax/trumpet/rhythm-section line-up and no added frills, yet their music is completely at home on Jazzland, having the energy and air of challenge that is the house style.
It is easier to define their music by what it isn’t rather than by what it is. It isn’t “European” if one interprets that adjective as synonymous with cool, ECM-style detachment. (Yet it is unmistakably European in its openness and willingness to question accepted norms.) It isn’t free jazz, despite the nod to Ornette. (However, it exists because free jazz happened, and it draws upon it. If one were to need a label, “post-free” would best describe this music.)
Atomic grew out of the group Element that was a conscious reaction to the ECM school, playing high-energy Coltrane-inspired music. The Atomic rhythm-section came from Element, and is a formidable unit; they are highly attuned and responsive to each other and to the horns, able to generate a groove that is loose yet funky. They act as a launch pad for soloing not a strait jacket. Throughout, the solos never outstay their welcome; they are focussed and compelling.
This is an album that passes the “instant replay test”; as soon as its fifty-five minutes are over, you want to hear it again. A stunning first album. Debut of the year?
John Eyles/All about jazz


The energy the quintet muster here is remarkable, but it’s energy devoted to listening as much as playing, which explains the absence of free jazz blowout or 900 mph solos...
Keith Jarrett (on his anti electric crusade) once remarked that electricity flows through all of us and shouldnt be relegated to wires. If thats true, this Norwegian quintet could probably generate enough to power most of Oslo for a week or two with a single gig. While many of their fellow artists on Jazzland power up their samplers, Atomic stay unplugged; digital here means using your fingers.
Its hard to pin down Atomic's influences, which is no bad thing; while hints of bop, free jazz and ECM-esque balladry surface throughout, there are few direct influences discernible, though trumpeter Magnus Broo pulls off a pretty good Don Cherry on the opening "Nära Grensen". What's certain is that there's a subtler brand of innovation than that normally found on Jazzland; there's no nu-jazz fusioneering going on here.
Throughout solos are kept short and sweet, with Broo's trumpet and Frederik Ljundqvist's saxophones emerging from the arrangements rather than taking long solos in turn. Both horns shine on the lovely "Longing for Martin", with Ljundqvist's affecting, airily nimble tenor followed by a majestically lyrical outing from Broo. Havard Wiik's piano is crucial throughout; his spare, unfussy chording recalls the economy of Monk or Herbie Nichols, while his solos are logical, melodic and direct. His composition "Psalm" is a showcase for a performance of simple, unforced beauty. A name to watch.
At the other end of the Richter scale, "Do it" features a nagging horn riff underpinned by a greasily funky bassline and a restless, smoulderingly propulsive groove from drummer Paal Nilssen-Love, whose subdivisions of the beat and tiny accelerations and decelerations tickle the willing listeners synapses quite comprehensively. In other words, he, er, rocks. Likewise on the catchy "Fifth Circle", his snare detonations push Ljundvist's soprano lines into new shapes.
The energy the quintet muster throughout is remarkable, but its energy devoted to listening as much as playing, which explains the absence of free jazz blowout or 900 mph solos. The unfussy live recording is a wee bit rough round the edges; no ECM reverb, just the sound of five musicians doing their thing. Quite brilliant.
Peter Marsh/BBC


Boom Boom is the second release from Atomic, a five-piece acoustic outfit from Norway. The cd comes in a rather lovely cardboard digipak in typical Jazzland style with liner notes by Ken Vandermark. ‘Toner Frän För’ begins proceedings with wistful unison line lamentations which frequently pause for delicate, delicious percussion interludes from Nilssen-Love. There’s something of the spirit of Miles Davis’s Nefertiti in the piece, but with a less steely and warmer heart. The title track picks up the pace and is driven along by galloping, hypnotic bass and piano allied to some formidable drumming. There’s a hint of the east about the music – if the Leningrad Cowboys played jazz this might be what they’d sound like. Magnus Broo’s mercurial trumpet solo raises the pressure to such an extent that it seems like there might be an explosion. ‘Praeladium’ explores Paul Hindemith’s melody at length with trumpet, sax and piano shadowing each other like private detectives. The album closes with a cover of Radiohead’s ‘Pyramid Song’ which manages to sound both like a prime, late ‘60s Blue Note track and a convincingly passionate, contemporary rendering. The same might be said of the whole album. Atomic’s music has space, energy to spare and a tangible good humour allied to a classic, modernist impulse. Highly recommended.
Colin Buttimer/Jazzwise magazine, March 2004


Klassiker fra Atomic!
Ikke siden Garbarek-Stenson-kvartettens glansdager på 70-tallet har et svensk-norsk jazzsamarbeid antatt en sånn popularitet som Atomic er i ferd med å oppnå. «Boom Boom» vil befeste dette ytterligere.
Fredrik Ljungkvist (tenorsaksofon, Bb-klarinett), Magnus Broo (trompet), Håvard Wiik (piano), Ingebrigt Håker Flaten (kontrabass) og Paal Nilssen-Love (trommer) utgjør ikke bare en klassisk jazzkvintett, de står også for en original tilnærming der jazzhistorie fra 20-åra og fram til 2003 pipler og syder i et spill levende kontemporært uttrykk, noe denne cd nummer to (etter 2001s «Feet Music») gir gnistrende prov på.
Etter at den episodiske, bluesbunnede «Toner från förr» (Ljungkvist) har streifet innom tidlig klarinett/trompet-New Orleans, er det samme manns tittelspor som setter ting på plass. Over et nitoners bassriff (som Wiik etter hvert overtar) går blåserne løs for fullt på toppen av et komp med den klassiske Coltrane
-kvartettens voldsomme, likevel bølgende intensitet. Derfra og ut er vi innom både Hindemith ( «Preludium» ) og sterke låter fra Ljungkvist, Wiik og Broo, og før Radioheads «Pyramid Song» avslutter det hele en snau time seinere, synger ekkoet av både Blue Note-groove, Miles Davis' klassiske 64- 68-kvartett, 80-tallets Masqualero og friformjazz i lytteren. Her er suverene soli, unisone blåserlinjer og kollektiv improvisasjon i fullt monn, holdt sammen av sterke melodiske strukturer og utført med en dynamisk presisjon som gjør hvert eneste forløp spennende. Moderne, ekspressiv jazz fra øverste hylle, og en euro/amerikansk jazzklassiker av nobleste sort, supplert med liner notes (Ken Vandermark) som forbilledlig gir en insiderbetraktning om betydningen av det hele.
TERJE MOSNES/DAGBLADET, Tirsdag 19. august 2003

Killer!
Dette norsk/svenske kollektivet har nå sluppet sin andre plate, oppfølgeren til Feet Music fra 2001. Ved den anledningen fikk Martin Revheim æren av å skrive liner notes, altså teksten i innercoveret på plata. Slike tekster er i jazzsammenheng en viktig del av utgivelsen, og tradisjonelt sett har disse tekstene vært sentrale kommentarer som setter utgivelsen i et større perspektiv som omfatter artister, spillesteder og miljøer. Journalister, produsenter, artistene selv og andre personer i miljøet har vært forfattere av disse tekstene, denne gangen er det saksofonist Ken Vandermark fra Chicago som yter sin respekt. Vandermark er selv en levende legende gjennom sitt virke som musiker, der han beveger seg fra ytterkantene av frijazzterrritoriet til tolkninger av gamle mestere, og han er også en ivrig ressurs når det gjelder å re-utgi glemte klassikere og manglende mellomledd i musikkhistorien.
"It could be a good night for bebop om 52nd street in New York City more than 50 years ago, but it's not. This is fall, 2002, in Stockholm at a club called The Glenn Miller Cafe. The quintet setting fire to the place is Scandinavian, not American, a group rightfully called Atomic." Innbydende?
Dette lille utdraget er bare en liten påminnelse om at Vandermarks essay er anmeldelse god nok for denne plata. Men vi prøver oss allikvel.
Boom Boom er ikke spilt inn på Glenn Miller Cafe, men i Rainbow Studios i Oslo. Glenn Miller Cafe er et sentralt spillested i Stockholm som profilmessig ligger et sted mellom Blå og Herr Nilsen i Oslo. Den frie flyten av jazzartister mellom Norge og Sverige har medført en del knakende gode konstellasjoner. I kjølvannet av disse møtene - man har kunnet se mange av disse sammensetningene på norske scener og festivaler - har det avtegnet seg to tendenser; en retning orientert mot friimprovisasjon, og en orientert mot jazz i en melodisk kontekst. Disse tendensene er ikke adskilt fra hverandre, tvert imot opererer veldig mange av artistene innenfor begge retninger. Atomics sammensetning er basert på musikere som har begge disse bevegelsene i seg. Dette reflekteres i Boom Boom, og den er på mange måter en todelt plate som peker mot disse tendensene. Her lever friimprovisasjon side om side med harmoniene og melodiene.
Videreført fra Feet Music er intensiteten og kraften i musikken. Det betyr ikke at albumet er befridd for roligere elementer. Toner Frän För er en nydelig introduksjonlåt; avmålt, antydende, eggende, med en fin melodilinje framført av de to svenske blåserne Fredrik Ljungkvist, klarinett, og Magnus Broo, trompet. Håvard Wiik fyller de melodiøse tomrommene, Paal Nilssen-Love krydrer med små hissige slag, og Ingebrigt Håker Flaten skaper fylde og dybde med sine sporadiske anslag.
Tittelsporet er en annen historie. Rytmeseksjonen galopperer avgårde i høyt tempo. Trompet og saksofon skaper et anslag og glir mot en overgangsfase før alle mann, etter 2:50, foretar et kollektivt stup inn i noe som har et utgangspunkt i jazz, og som tangerer den rockinspirerte Miles anno 1970. Både Broo på sin trompet og Ljungkvist (saksofon denne gangen) skviser det ytterste, tester hverandre, utfordrer hverandre, og harmonerer med hverandre, helt til Håvard Wiik oppsummerer med et par enkle anslag til slutt.
Praeludium, Re-lee og Hyper representerer dreiningen mot den friere improvisasjonen. Ingen av låtene er dogmatiske i den forstand at musikerne fornekter å forfølge en rytme eller melodi hvis den skulle oppstå. De dukker inn og ut av det helt abstrakte og det gjenkjennende, og er i og for seg mindre kompliserte i forhold til diverse hardcore friimprovisasjoner à la Mats Gustafsson og Frode Gjerstad. I Praeludium og Re-lee er improvisasjonene lukket inne i en introduksjon og avslutning, slik at ingen av disse bærer preg av endeløsheten og spontaniteten som gjerne farger slike spor i andre sammenhenger.
Endeløse kunne gjerne Feets From Above og Cleaning The Dome vært. Nilssen-Love og Flaten legger et enkelt og tilbakelent grunnlag for Wiik, Broo og Ljungkvist, som igjen bruker alt de har av teft for melodier. Disse to låtene er to rake motsetninger til Hyper og Re-lee i den melodiøse retningen; de streber hele tiden etter å utforske potensialet som ligger i melodiene, noe som resulterer i et par utrolige passasjer og overganger. Legg spesielt merke til overgangen fra Wiik til Broo i Cleaning The Dome etter 3:10, og det følgende breaket etter 3:22! Deilig uttrykksfullt, og smart samtidig. Trodde bare Bill Evans og Scott LaFaro var i stand til å gjøre slike ting.
Boom Boom avsluttes med en tolkning av Radioheads Pyramid Song. Radiohead og Pyramid Song har åpenbart en del kvaliteter ved seg som settes pris på blant jazzmusikere. Brad Mehldau har også tidligere tolket denne, og det er åpenbart et tegn på at dagens musikere søker i sin samtid for å finne låter man kan utnytte den gode melodien i. Både Miles og John Coltrane søkte i den retningen og fant frem til Tin Pan Alley-klassikere og filmmusikk i sin tid. Pyramid Song runder av Boom Boom på en flott måte. Den tilfører ikke albumet et nytt aspekt, men "oppsummerer" denne utgivelsen på en fin måte.
I dette albumet fungerer det abstrakte og det gjenkjennende side om side. Derfor kan Boom Boom være et bra sted å starte for de som trenger en inngangsport til samtidig jazzrelatert musikk i Norge og Sverige. Kjennere vil nok finne igjen elementer fra jazzhistorien, men det er nok bare puristene som vil finne Boom Boom sprikende. Den sterke kollektive identiteten denne skiva representerer har ikke har mange sidestykker. Den er preget av bevisste valg som gjennomføres veldig overbevisende, med en intensitet som hever låtene over Feet Music, og det meste som finnes der ute i dag.
Med Vandermarks liner notes friskt i minne og Glenn Miller Cafe en kort busstur unna, må jeg si at fremtiden ser veeeldig lys ut.
Carl Kristian Johansen/Groove.no/ 15.01.2004