Ingebrigt Håker Flaten

QUINTET


Ingebrigt Håker Flaten - bass
Anders Hana – guitar
Ola Kvernberg – violin, mandolin
Klaus Ellerhusen Holm – barryton, alto, clarinet
Fredrik Rundqvist – drums

1 – Maxwells Silver Demon (Ingebrigt Håker Flaten)
2 – Playing (Charlie Haden)
3 – Seemingly (Ingebrigt Håker Flaten)
4 – Ceta (Ingebrigt Håker Flaten)
5 – Olja og Gass (Anders Hana)
6 – Zardoz (Klaus Ellerhusen Holm)
7 – Its a Desperate Situation (Marvin Gaye)

Recordet October 22nd and 23rd 2005 by Davide Berolini at Grieghallen Studio, Bergen.
Mixed April 3rd and 4th 2006 by Bob Weston at Semaphore Recordings, Chicago.
Mastered April 27th by Audun Strype at Strype Audio, Oslo.
Produced by Ingebrigt håker Flaten

(from the liner notes...):
Ingebrigt Flaten has influenced the Norwegian music scene for more than a decade, and has been on the road for more than 250 days a year, thus becoming one of the main exporters of Norwegian culture. He’s one of the many we are proud of, and one who springs to mind when foreign music journalists ask: “What’s the secret behind the unique sound of Norwegian music?”
With his own quintet, he creates a musical universe, embedding all his musical experience. If anything should be labelled fusion, it is, above all, the music on this record. Fusion, but also friction. The music tilts and balances. It’s as if all the sources of inspiration lie scattered along the road like mud puddles, quagmires and deep pitfalls. Like a proud troop leader, he guides his musicians on. They try to keep their balance, stagger, snap twigs, slide along on slippery, mossy logs, stumble, but never fall. It’s a balancing act, and in that critical moment when you draw your breath and forget to let it back out, you realise that they are smiling, certain that they will reach the other side, they’re only looking for excitement along the way. I try to think of someone else who thrive on that same excitement, and I come up with: Henry Threadgill, Robert Wyatt and Ornette Coleman.
The music is funky, wild, vulnerable, beautiful, but most of all alluring in all its inaccessibility. The sound is strange and unfamiliar. I recognise the words but not the language. I am drawn to the sound, but sometimes pushed away. Loving rejections, welcome in and piss off all in the same tune. There’s an attractive and visual mysticism to the music, not narcissism (or suicidal tendencies), but more like the vigorous and burlesque curiousness of masters like David Lynch, Fredricco Fellini or Francis Bacon. I have to return once I’ve left it, not really knowing why. Perhaps it’s because I need to find out exactly what happens when Ola Kvernberg and Anders Hana fight for a note, when fiddle and guitar melt into one and vanish into Klaus Holm’s persistent howl. What is it that suddenly makes me snap and cry out: “Yeah!”, only to ask myself: Was that me? Maybe it’s because I picture Fredrik Rundkvist as the Obelix of jazz, and that he fell into Elvin Jones’ soup as a young boy and therefore has an everlasting energy, he can roll and rumble forever – his band brothers stand on his shoulders and shoot out into frequent face-to-face encounters with the roaring crowd. Maybe it’s because I hear Ingebrigt’s excited humming, and I know that when Ingebrigt hums, well, then he’s left the ground, his sweat pours and his entire body exceeds its boundaries. Or maybe it’s just because I wish it was me, standing there with that bass, leading one of the best bands in the world.

Martin Revheim, Fan

Reviews (norwegian only..):
Det går heilt rått bra frå første spor, med Flatens eigen komposisjon «Maxwell's Silver Demon», etterfølgt av Charlie Hadens «Playing». Åndsfellesskapen mellom Flaten og Ornette Colemans bassist Haden er ikkje tilfeldig. Saksofonist Klaus Ellerholm og trommeslagar Fredrik Rundkvist utgjer resten av dette odde samansette bandet, der det nettopp er det «odde» som gjer susen, om det er i balladeliknande songar som «Ceta» eller låtar der strengespelarane slåst om rommet, som ingen greier å ta frå Flaten. Heilt frå dei første banda hugsar eg han som den stuttvaksne poden som gjekk laus på den store bassen utan hemningar, og det sikraste teiknet på at han hadde fot var ei roterande tunge i munnen. Dagen blir ikkje den same utan «Quintet».
Roald Helgheim, Dagsavisen, 11 juni


Bassist Ingebrigt Håker Flaten leverte en heidundrende «Takk for prisen»-konsert under Kongsberg Jazzfestival i fjor, etter å ha fått festivalen og Vitals pris på 100 000 kroner
året før. Med seg hadde han Ola Kvernberg fiolin, Klaus E. Holm, saksofoner, Anders Hana, gitar og Fredrik Rundqvist, trommer, og nå er kvintettens første plate her, studioinnspilt i fjor høst.
FLATEN HAR VALGT et moderne og til tider tøft rocka hoveduttrykk, og hans karakteristiske mørke, energisprutende bunndriv løper mer og mindre uttalt gjennomstore deler av plata. Som under konserten gir han Holm, Hana og Kvernberg sjenerøse solorom, og fra første låt, Flatens
«Maxwell's Silver Demon», kvitterer de med intensitet og uttrykksvilje så det søkker. Trykket opprettholder de plat igjennom, enten de gir kropp og sjel til Flatens egne komposisjoner eller importvare som Charlie Hadens crescendoballade «Playing» og den Marvin Gaye-kjente, her
ganske garasjerøffe «It's A Desperate World». Kvernberg og Hana tilfører kvintetten klanglig originalitet, Holms bidrag har i så henseende en tettere befolket frijazztradisjon å bryne seg på, men han spiller gnistrende og tar vel med dette det definitive steget ut av «ung&lovende»-kategorien. Han står også for platas mest særegne spor, den samtidsmusikklingende «Zandoz». Trommeslager Rundqvist matcher og kontrasterer Flatens temperament og aktive spillestil, og virkerperfekt i alle faser av den robuste musiseringen, de
mer lyriske partiene inkludert. Terje Mosnes, Dagbladet, 7 juni

For more information conctact: Jazzland recordings or: Ingebrigt Håker Flaten